Boxer-Legenden

Jeg tviler ikke på, at alle leserne kjenner historien om Adam og Eva i Edens hage fult ut. Imidlertid er det en kjensgjerning som De sikkert ikke kjenner til. Jeg forteller den her, slik den i sin tid ble fortalt meg.

Adam og Eva hadde nettopp forsynt seg av eplet, og den vrede Gud kom derfor for å jage dem ut av paradiset. Mens de holder på med og forberede seg på å forlate stedet, vågde Adam å komme med en bønn: ”Herre” sa han, ”vis, at du ikke er bare rettferdighetens gud, men også godhetens gud, og la oss velge en blant dine skapninger som kan være vår ledsager, slik at vi ikke blir helt alene.” Eva kom for å hjelpe, og løftet sine tårevåde øyne opp mot den Hellige Far i en taus bønn. Tankefull strøk nå Gud hånden gjennom sitt lange skjegg. ”La gå” sa han endelig ”slik dere vil” ”skal jeg utvelge dere en ledsager.” Så vår Herre befalte alle sine skapninger rundt seg i en halvsirkel, og berettet så sitt ønske, dette resulterte i et fryktelig spetakkel . Fra alle sider hørtes brøl, bjeff, mjauing, grynting og rauting. Gud befalte taushet, og ba dem alle for en om å komme med sine argumenter.

Fiskeslektene erklærte at det ikke kunne komme på tale, fordi de behøvde rikelig med vann, og derfor umulig kunne følge mennesket. Fuglene forlangte ubegrenset med himmelrom for å boltre seg i o.s.v., kort sagt, hver eneste dyreart fremførte sine synspunkter for å rettferdiggjøre at nettopp deres art umulig kunne være menneskets ledsager. Ingen ville forlate Paradiset, og det av gode grunner. Intet sted var vannet så klart og rent, himmelen så blå og rolig, og gresset så saftig og grønt. Selv en bekk med fløtemelk sto tilgjengelig for den som måtte ønske det, og frukten ja den var både større og saftigere og hadde en helt himmelsk smak. Ja kort og godt så måtte en være ganske så dum for å forlate dette himmelske paradis.

Da Gud så at denne metoden ikke ga noe resultat, snudde han seg direkte mot løven som slo nervøst med halen, rullet med sine fryktinngytende øyne og tordnet med sin tenorrøst samtidlig som den ristet på sin store manke og sa: ”Hvordan skal jeg kunne tjene mennesket, det som har foråt deg, og som du har forvist fra Paradis, aldri. Fra nå av vil jeg være menneskets bitre fiende.” For ytterligere og poengtere sitt avslag, utstøtte løven sitt aller første brøl, og da de andre dyrene hørte dette, skalv de av skrekk. Og fra det øyeblikket av ble løven kalt dyrenes konge.

Gud henvente seg så mot eselet. Men Mr. Langøre ristet bestemt på hodet, uten og si et eneste ord. Etter å ha henvendt seg til mange av de andre dyrene uten noe positivt resultat, ropte Gud: ”hvis det er noen frivillige, så stig frem!” og etter et øyeblikks stillhet banet en skapning i middelstørrelse fra hundeslekten seg frem.

Ved synet av denne skapningen brøt de andre dyrene ut i hysterisk latter. En stor hannkatt ikke bare lo men spottet og hånte denne snodige skapningen. Hunden iakttok katten grundig, besluttet et evigvarende hat og tenkte: ”Bare vent du store katt, den som ler sist, ler best. Når den tid kommer, skal du nokk få din regning”. Denne episoden er årsaken til at Boxeren den dag i dag er kattens bitre fiende.

Så forlangte den gode Gud stillhet, vendte seg mot den tapre hunden og sa: ”Så mye selvbeherskelse, så stort mot og så mye godhet fortjener en belønning. Til trass for din middels størrelse vil jeg gi deg ekstra styrke. Du skal bli fryktløs i kamp, ditt mot skal bli like stort som løvens, og du skal forsvare din herre til siste blodsdråpe. Men under din pels skal det bestandig slå et godt og trofast hjerte. Og slik skal det være helt til ”the end of time”. Og BOXER skal være ditt navn. Gå nå og følg mennesket på dets vandring”.

Denne pussige skapningen ble så glad over det Gud hadde gitt den som oppgave her på jorden, at da den glad og lykkelig skulle springe ut på utsiden for å møte disse menneskene, som nå var forvist fra paradiset, sprang den seg rett på perleporten som holdt på å bli lukket og ødela snuten sin, men den ga seg ikke og prøvde heller å krype under porten, det gikk ikke bedre det heller, den fikk halen i klem da perleporten gikk i lås og ble haleløs. Men lykkelig det var den.

Slik forlot Adam og Eva med deres trofaste følgesvenn paradis, bak dem var porten lukket men foran dem lå veien åpen. Utallige ganger vendte mannen og kvinnen seg for enda en gang og se dette vidunderlige sted, men snart forsvant det i det fjerne. Boxeren derimot vendte seg ikke, i rolig gange fulgte den sin nye herre inn i det ukjente.

Og i alle de årene som er gått helt frem til våre dager er Boxeren etter skaperens ønske blitt ved menneskets side, som dets mest trofaste og pålitelige venn og ledsager.