Ronja har bestandig vært meget opptatt av og sladre, men først i går bestemte jeg meg for at noen av disse hendelsene og andre små ting som gjør Ronja til den hun er bør skrives ned  .. Hun er en helt fantastisk boxer...

Høst og jakt i skogen.. (08)

Jeg storkoser meg jo i skogen og det gjør jo jentene også, men når høstjakta setter inn og fulle mannfolk med penisforlengeren hengende på ryggen er det mindre trivelig og ikke så rent lite ufarlig å ferdes iskogen. Men sta som jeg er så lar jeg ingen skremme meg bort fra skogen, så hundene utstyres med skikkelig signalfargede vester og vi bråker mer enn normalt i den tiden jakta pågår. Men altså det som skjedde var at Ronja på ett eller annet vis mistet vesten sin, og det uten at jeg la merke til det. Når jeg så på en bakketopp ser over "ungeflokken" min og oppdager at vesten hennes er borte, blir jeg jo først dritredd for at hun er i kikkertsiktet til en eller annen full mann med mindreverdighetskomplekser. Jeg roper til meg jentene, og vi begynner å snu for å gå tilbake før jeg tenker.. skitt au, hun har overasket før så hvorfor ikke... Jeg kikker på henne å spør hvor vesten hennes er, hun kikker tilbake og forstår ikke.. jeg peker/tar på Mille sin vest, peker/tar så på henne og spør hvor hun har gjort av vesten sin hen... Hun kikker på Mille så på seg selv, så ser jeg det går opp et lys for henne (det blikket skulle dere bare ha sett).. og hun springer avgårde nedover stien med oss i helene, må jo se hva hun gjør :-)... og selvfølgelig finner DRONNINGEN vesten sin...

Ronja fortsetter og overraske... (jan 07)

I dag herjet lille Mille av seg halsbåndet (dressurlenke) sitt når vi var ute på tur, og det ble som den berømte nåla i høystakken når jeg oppdaget det var borte og skulle prøve og lete det opp igjen. Vi var midt ute på et gedigent jorde (desverre uten snø), det begynte og bli mørkt og jeg forsto fort at dette var håpløst. Så jeg ba jentene om å "finn i båndet", de for og surret litt rundt men kom stadig tilbake til meg hvor jeg sto med begge leiebåndene og dyttet i meg og båndene som å fortelle at jeg driver ap med de, her må det vell nevnes at de er vant til og lete opp leiebåndene sine, da de bruker å få låne de og leke seg med en gang i blandt.. jeg forsto at dette var nytteløst, og var på vei bort igjen før jeg tenkte "skitt au" la oss prøve... Jeg vrengte av Ronja halsbåndet sitt, fikk henne til og snuse på det og sa finn Mille sitt..Det samme gjorde jeg med Mille å sa finn halsbåndet...

Å gjett hvem som etter intens søking i 5 min finner det.. Jo da, Ronja... gud hvor gøy det hadde vært og være på innsiden av hodet til den tøtta der.. Hun forstår jaggu meg alt jeg sier hun..

Hun er bare fantastisk, og lille Mille tar etter henne mer og mer for hver dag som går, hun også drev intens søking etter det bortkomne halsbåndet..

I går satt jeg på datarommet og ante fred og ingen fare da jeg hører et dunk fra stuen, det er sikkert bare Mille som leker seg med beinet tenker jeg og fortsetter med det jeg holder på med. Inn kommer Ronja og hun kikker på meg og fnyser, går i ring logrer dytter i meg og gjør tydelige tegn til at noe er galt, disse tegnene har jeg jo sett før og spør henne om hva det er, hun går ut fra rommet og står og venter på meg. Jeg spør om noe er galt og hun fnyser og med hele kroppsspråket ber meg om og bli med henne, jeg reiser meg og følger etter henne inn på stuen men kan ikke se noe galt, og beskylder henne for og lure meg, hvorpå hun går bort til stuevinduet drar for gardinen og viser meg potteplanten som har ramlet ned fra vindusposten og all jorden som ligger på gulvet bak gardinen.....

På skogtur skjer det jo så mye rart, og dette skjedde i vinter... Mille som den motoren hun er må bare han noe og leke med og hun får lov til og låne leiebåndet en gang i blant, men hun er ikke så rent lite vimsete til tider og meget opptatt av hva Ronja snuser på, og når hun tror Ronja har funnet noe spennende slipper hun selvfølgelig båndet rett ned. Hun går jo som regel og henter båndet etterpå men denne gangen gikk ikke det, for båndet forsvant. Mille la det i fra seg oppe på en skarekant, og båndet skled selvfølgelig av gårde... og ikke bare skled det av gårde men det skled ned i en myrbekk. Hvis jeg nå skulle ha hente båndet selv, hadde først måttet kommet meg rundt og over på den andre siden av bekken, for så og vasse i lårhøy snø med skare som jeg datt igjennom, for så og komme meg bort til der båndet lå for så og prøve og få fisket opp båndet før det forsvant ned i den sorte myra, og det måtte jeg jo prøve og få til uten og ramle i bekken. Jeg sto og kikket på båndet og spekulerte på og bare la det ligge, da Ronja kom bort og kikket ned i bekken, kikket på meg, kom seg over på den andre siden ned på den lille snøhyllen nede i myrbekken, strakk seg utover og fikk fisket opp båndet. Kom seg opp fra bekken hoppet over den og spyttet ut båndet ved meg, før hun fortsatte snusingen sin.... Jeg hadde ikke sagt et ord og ble så paff at jeg ikke fikk rost henne en gang...

Det samme når Mille gjør noe galt, da er hun snar til og komme og "sladre" det har hun gjort helt siden Mille var bitteliten...

Og har vi vært ute og jeg har lovet henne godbit når vi kommer inn, så gir hun seg ikke før hun får den godbiten...

Klokken kan hun også, når klokken nærmer seg middagstid som er i 6 tiden skal hun har mat... hun setter seg ned og nistirrer på oss, og når hun får oppmerksomheten vår viser hun oss koppen sin og maten sin....